Cinemateket viser ETTERSKJELV i 35mm / by Øistein Refseth

Når så du sist en film på film? Altså en film projisert 24 bilder i sekundet fra en analog filmrull på et kinolerret? Mest sannsynlig var det den gangen du så en eldre film på et cinematek eller før 2011, når alle kinosalene i Norge ble digitalisert.

I august viser Cinemateket i Oslo, som eneste sted i verden, en 35mm-kopi av Magnus von Horns brakdebutfilm ETTERSKJELV (Efterskalv/The Here After). 

ETTERSKJELV ble spilt inn på 35mm (noe som også har blitt mer sjeldent), men Magnus von Horn og produsentene ønsket ikke bare å lage en digital kopi av filmen for kinovisninger. De laget også tre 35mm-kopier og bestemte at filmens verdenspremiere i Cannes i 2015 skulle være analog. 

Siste gang jeg så hele ETTERSKJELV var på premieren i Cannes da den ble vist i 35mm. Det er slik jeg vil huske filmen, og derfor har jeg ikke sett den igjen siden, sier Magnus von Horn. 

Hans film er særdeles stilsikker og fotograf på filmen var polske Łukasz Żal, som ble Oscar-nominert for arbeidet sitt på filmen IDA. ETTERSKJELV har vunnet en rekke priser verden over. I Sverige vant den tidligere i år Guldbagge for beste film og beste regi. 

Fordi det nesten ikke finnes noen kinoer i verden som har analoge filmprojektorer lenger, har disse 35mm-kopiene av ETTERSKJELV så og si ikke vært vist siden premieren i Cannes. 

Cinemateket i Oslo er et av få steder i Norge som fremdeles viser filmer på 35mm for publikum regelmessig - en oase i "den digitale ørkenen" (se en filmkritikers sukk om dette lenger ned i saken). Som regel er det da snakk om eldre kopier fra filmarkiver. En film fra 2015 i dette formatet er helt unikt. 

Cinemateket viser nå ETTERSKJELV tre ganger, og vi vil oppfordre alle filmelskere om å benytte sjansen til å se en ny film, i en ny kopi, i de beste kinosalene i Oslo. 

Visningstider: 

Onsdag 3. august kl. 20.00

Tirsdag 9. august kl. 20.00

Fredag 12. august kl. 20.00

Billetter kan kjøpes på Cinematekets hjemmeside.

 

Apropos analoge filmruller i en digital verden: Den amerikanske filmkritikeren Amy Taubin starter rapporten sin fra årets Cannes filmfestival, "In the Desert of Digital" i Film Comment, med følgende sukk: 

"Not that many years ago, the glory of Cannes was not simply the selection, but the way the chosen films looked on the big screens of the Lumière and the Debussy. The 35mm projectors were state-of-the-art, and the projectionists were artisans in their own right. Filmmakers came to the theaters the night before their screenings to confer with them and to check the sound levels, the frame format, and the color temperature of the projector bulbs. One evening in 2000, after the final screening in the Debussy, I ran into Wong Kar Wai in the lobby, waiting to check the first reel of In the Mood for Love. The next day we would see one of the most exquisite films in cinema history, projected in the most perfect way possible.
Now every film in the Lumière and the Debussy is projected from a DCP. That’s not the festival’s fault. Almost all theatrical release films, whether they’re shot on film or digital, are digitally post-produced and exhibited on digital formats. I’m sure that Cannes has the finest digital projectors available, but that doesn’t make the image significantly more exciting than what you see on the best big screens in cities around the world, or on a professional studio monitor in your living room. Digital projection is death in motion—as if all the light in the image has been sucked into a black hole. Looking at four or five digitally projected movies a day is depressing. Yes, we’ve become acclimated to digital, and many relative newcomers to Cannes have no memory of anything else. But there is a reason that vinyl is back. People are sick of listening to their music digitally, even if it’s convenient. And overdosing on digital movies is just as sickening."

Dette er kanskje en smule overdrevent fra en kritiker som har blitt matlei, men det er lett å glemme hvilken effekt det faktisk kan ha å se en analog film bli projisert på et kinolerret. Det er en annen kvalitet i opplevelsen som vi har mistet gjennom digitaliseringen.

Når det er sagt er vi mest glade for mulighetene digital distribusjon gir oss for å få filmer som ETTERSKJELV ut til publikum på kino med digitale filmkopier (DCPer) og på nett: At du kan se den her og nå på f.eks. våre sider og iTunes

Men vi er også veldig glade for at det finnes steder som cinematekene, hvor man tilbyr en annerledes film- og kinoopplevelse. Og hvor man nå som eneste sted i verden kan se ETTERSKJELV slik som filmskaperne ønsket. 

Benytt sjansen til å ta en pause fra den digitale ørkenen! Snurr film, bokstavelig talt!