ALT BRENNER

Regi: Marianne Ulrichsen
Med: Ingunn Huseby Johnsen
Lengde: 17 min

12 år gamle Anna har meldt seg som frivillig til å rydde søppel langs en strand i Nord- Norge. Der forelsker hun seg i den fem år eldre gruppeledere Aaron, som vekker noe intenst i Anna som hun aldri har følt før.

Regissør Marianne Ulrichsen har sin filmutdannelse fra Nordland kunst- og filmfagskole i Norge og the National Film and Television School i England. Hun har jobbet som filmskaper i over tjue år og har laget flere prisvinnende kortfilmer. Hennes forrige film AMASONE vant Tromsøpalmen på TIFF 2014, samt Amanda for beste kortfilm samme år.


Les Aleksander Husers anmeldelse av "Alt brenner":

I 2014 vant Marianne Ulrichsen Tromsø-palmen på TIFF (for beste film i Film fra Nord-programmet) med kortfilmen «Amasone», som senere samme år ble belønnet med en velfortjent Amanda.

I «Alt brenner» viderefører hun sitt uttalte prosjekt fra denne forrige filmen, der ambisjonen er å skildre de unge hovedpersonene med voksnes emosjonelle kompleksitet, og å utvikle et filmspråk som knytter karakterene til naturen som omgir dem.

Den nye kortfilmen handler om 12 år gamle Anna, som skal delta i en gruppe frivillige, unge søppelryddere på en strand i Nord-Norge, uten å kjenne noen der fra før. En kjekk ungdomsleder klarer imidlertid å vinne hennes tillit, og vekker samtidig en sterk tiltrekning fra Annas side – som etter hver fører til en like sterk sjalusi.

Filmens formspråk er preget av sanselighet og visuell kreativitet, og beveger seg mellom realisme og mer fantasiaktige sekvenser, uten å bryte med den etablerte stilistiske tilnærmingen.

Temaene som tas opp er for så vidt velkjente innen kortfilmsjangeren, men behandles på en forfriskende måte, og med en imponerende tilstedeværelse. Dette gjelder ikke minst skildringen av gryende seksualitet, som med hovedpersonens unge alder må sies å være ganske så modig. Og selv om handlingen i utgangspunktet er relativt enkel, er «Alt brenner» en rik og kompleks film – nettopp fordi den evner å fange så mange nyanser i Annas følelser og opplevelser.

I min omtale av «Amasone» for tre år siden sammenlignet jeg den med Lynne Ramsays to første spillefilmer. Dette gjelder også for «Alt brenner», som er nokså lik i sitt uttrykk – men som også førte tankene mine til Andrea Arnold, med begge disse britiske filmskapernes kombinasjon av realisme og subjektivitet.

Dette er ikke små navn å ses opp mot, og dermed i seg selv et stort komplement til Ulrichsen. Men det skal samtidig understrekes at hun med både «Alt brenner» og «Amasone» er inne på noe helt eget, og som jeg håper hun snart får anledning til å realisere i lengre formater.

Med «Alt brenner» har Marianne Ulrichsen igjen bevist at hun er blant landets aller fremste filmskapere, som trolig vil kunne gi norsk spillefilm et etterlengtet kunstnerisk løft.